Ikke lett å være utlending i Norge

Du føler alles blikk på deg, måten de hilser på, måten de er på, du skiller deg ut og føler deg utpekt. Disse dømmende blikkene gjør deg mindre selvbestemt, selvtilliten daler og du føler deg mindre verdt. Men du går med rakk rygg, og tar imot all negativiteten med et stort smil.

 

Hver dag, i butikken, på Skattekontoret, på jobben eller på skolen blir du minnet på at du ikke er en av dem, det kan være enten på kroppsspråket når du spør om hjelp eller tilbakemeldingen når du ikke uttaler det norske språket korrekt.

 

Det var en dag, på jobben, en gammel utålmodig mann kommer inn og begynner nærmest mumle om at bensinpumpen ikke funket når han skulle fylle på drivstoff. Du spør om han ikke han gjenta det han sa, ikke fordi du ikke forsto han språkmessig, men at han snakket så utydelig. Han blir fornærmet, og hever stemmen sin. Nærmest skrikende sier han det samme om igjen, men denne gangen er det helt uforståelig. Du svarer høflig at du ikke forstår hva han mener, men da gikk du visst over streken. For denne gangen brøler han ER DU DUM?!? HAR DU IKKE LÆRT NORSK?!?FAEN ER DU DUM - gjentar han flere ganger. Du kan kjenne tårene presse på, du kjenner ensomheten som har gjemt seg i alle disse årene og ikke føler du deg respektert som et individ.

På skolen, hvis en oppgave er for vanskelig til å løse, og du behøver hjelp fra læreren, blir du behandlet og snakket til som et barn. Jaaaaaaa skal vi seee nååå, Dette skal jeg hjeeelpe deg meedd, Jaaadaaa,,Jaaaa . Du mister mennesket i deg, og når du uttaler et ord feil, kan du føle hvor mye det gjør dem glade. HAH kan ikke språket engang.!

 

. Det er ikke lett å være utlending i Norge, det er bare lettere å late som.

{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}

heisann her var jeg

Snikende kom depresjonen tilbake, en liten ting eller visk er nok til at den tar meg.

 

Min far var en mann full av kjærelighet, men dessverre ikke til mennesker rundt han. Men til en flaske som inneholdt en gift som forandret hans personlighet til det groveste. Det er sikkert veldig mange der ute som har blitt slått, mishandlet av sine nærmeste, vel jeg er en dem.  Innerst inne vet jeg at faren min elsker meg mer enn flasken eller mer enn noe annet men allikevel har flasken en makt over han som ingen av oss noen gang kommer til å ha.

 




Etter mange tårer, nedturer og oppturer er han like besatt av hver minste dråpe som kommer ut, hver helg er det samme shitte på'n igjen. Han drikker og drikker til ingen ende, og hver gang må mamma bære han ut av sofa'en og inn på soverommet. Og hver gang jeg er på besøk hos foreldrene, kan jeg se og kjenne sorgen og byrden mamma har bærende over seg. Trist, og tårefullt.

 

JævElig, er kanskje det ordet som kan beskrive følelsene. Og jeg som hadde andre planer ikveld. Shit.......

{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}

Mitt første kjærlighet

Mitt første kjærlighet

Dagen het mandag, snarrere 24 september. Den dagen møtte jeg min sjelevenn, det var matpause og vi gikk ut, jeg og venninnene. Solen skinte, men man kjente kuldegradene på kroppen. Min daværende bestevenninene informerte meg om en gjest som hadde kommet til dem fra utlandet. I det jeg hørte utlandet, tenkte jeg, oi så spennende. Interessen for å møte denne gjesten var høy, det la venninenen merke til og ringte med engang og ba han komme å møte oss. Han var singel itillegg.



Etter 10 minutter kom gjesten gående fram til oss, allerede fra langt avstand, likte jeg mer og mer han. Han var høy, ca 188, utrolig kjekk og vel så fin kledd. Ingenting å klage på, for å si det sånn.
Han så på meg og smilte, hilste høflig på oss.
Fra der av visste jeg, at han var den rette for meg. Rett foran meg sto min fremtidige venn som jeg skulle dele hele livet mitt med. Det tror jeg han visste også at jeg var den samme for han. Vi gikk alle sammen, min vennegjeng og han bort til parken. Satte oss ned på ei benk og ble bedre kjent med hverandre. Etterhvert skjønte vennegjengen at det var en gnist mellom oss, så de gikk til side slikt at vi fikk litt snakket sammen. Vi snakket om alt mulig, hvor vi kom fra, om været til og med. Ikke fordi vi ikke hadde noe å snakke, men fordi vi var for opptatt med å nyte synet av den andre. Måten han så på meg, virket alt annet ubetydelig. Måten han lo på, smeltet hjerte mitt like fort som snø i ei fin vårdag.




En varm brennende følelse spredde seg fra brystet og nedover i kroppen. Våres øyner møttes fra gang til gang. Det var kjærlighet, hvor klisje det måtte høres ut.

På den dagen ga jeg han mitt telefonnummer og etter det var det åpenlyst at vi skulle ende opp sammen. Etter noen måneder begynte han å snakke om fremtiden, og en dag spurte han om jeg ville gifte meg med han. Det er vel enkelt å skjønne hva jeg har svart. Ja.

Til dags dato har vi vært gift i snart 2 år, og vært kjent i 3 måneder og 3 år. Ikke et øyeblikk har jeg tvilt på at svaret som jeg ga han den dagen kunne vært annerledes.



{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}

tomhet & depresjon




Idet ei brev fra Nav lå liggende i postkassen, tenkte jeg noe var galt. Konvolutten åpnet jeg forsiktig opp og tok ut brevet som lå inni, der sto på svart og hvit at søknaden om arbeidsavklaringspenger hadde blitt godkjent. Takk Gud. Videre sto grunnlaget til søknaden, at jeg lød av angst, depresjon og krampeanfall.
Tårene trillet fort frem og jeg begynte å gråte. Hvor galt alt sammen hadde blitt, hvor svak jeg hadde blitt og følte at det ikke kunne stemme. Egentlig hadde jeg aldri innrømmet for meg selv eller til legen at jeg lød ubevisst av angst. Følte meg svak, sårbar og flau.

 




Jeg hadde prøvd å stenge ordet angst og depresjon så lenge, men allikevel kommer de ordene på en eller annen måte snikende tilbake i livet mitt. Helt fra siden jeg lærte meg å gå, har jeg blitt lært opp til å tro at slike ord aldri skal uttales høyt. Enhver skal oppføre seg ovenfor hverandre som om verden er ei dans på røde roser. Å snakke om sine følelser, skal ikke være et tema engang. Psykisk helse er noe omverden har funnet opp bare for å ha noe å unnskylde seg på. Man skal aldri virke sårbar, det skal til enhver tid være et smil på munnen. For ingen bryr seg om hvordan du engentlig har det inni deg.

 




Litt etter litt prøver jeg å endre tenkegangen min, til å ikke tenke slikt. Aldri skulle noen trodd, hvor vanskelig det er. Som om det ligger i DNA'et mitt å tenke på den måten, som om det ikke finnes en motgift. Iblant har jeg mine svake dager hvor jeg føler meg utrolig dum for å gå på gruppeterepi og sitter der å forteller om hvordan livet mitt er. At jeg deler det med noen andre, galskap tenker jeg. Slutt må det bli. Derfor hender det iblant at jeg sitter stille, og går kjapt gjennom hvordan de siste dagene har vært når det er min tur. Nei og nei, tenker jeg høyt for meg selv. Jeg lider da vel ikke av noe depresjon.

 




Et par måneder tilbake var jeg i et opphold, i en og halv uke hvor jeg stulle ta tester for å se om krampene mine var epilepsi relatert. Jeg ba inne meg selv, at det måtte være det. Vær så snill, tenkte jeg. Det hadde vært så mye enklere.

Epilepsi.
Nei, selvsagt skjønte jeg i senere tid at jeg var helt på bærtur. Selvfølgelig ville jeg ikke ha epilepsi.

Takk Gud, for at det ikke var.





Jeg vet i fremtiden, og mange år framover vil det fortsatt være en kamp i hodet mitt om hvordan jeg skal forholde meg til ordene angst og depresjon. Et lite håp har jeg, og støtten har jeg også. Det skal være mulig.

Et lykkelig liv, er mulig.

{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}

Mitt hjemland.Min kjærlighet

Der hvor jeg kommer fra er det ikke mange som kjenner til, fordi det er ikke et av verdens rikeste land heller ikke et av verdens trivligste. Uansett, er det et land som jeg ikke ville ha byttet mot noe annet, et land som har stått sterkt gjennom krig og ødelegelser. Mange mennesker har kjempet hardt for at landet skal være selvstendig og uavhengig men enda har det ikke skjedd.

 



Mitt første opplevelse med krig startet våren 2001, jeg var ute i hagen og spiste nøtter. I det jeg skulle knekke nøtten hørte jeg et smell, et giganstisk smell over hele himmelen. Jeg kunne kjenne hvordan alle hårstråene på kroppen sto opp, og redselen spredde seg. Jeg løp bort til bestemoren og spurte hva som foregikk. Hun var ikke særlig begeistret, og heller ikke naboene hvor de satt utenfor husene sine og snakket om hverdagen. Mens jeg derimot, var skrekkslagen.

 



Etter denne opplevelsen, var det mere smell og bombing. Hver gang jeg så et fly, trodde jeg at jeg kom til å dø nå.
Engang, var tanten min på besøk hos oss, vi var ute og plutselig fløy et stort fly over himmelen. Nå, nå tenkte jeg, nå kommer jeg til å dø. Jeg prøvde å gjemme redselen, ville ikke uro henne mer enn det var nødvendig.

 



Noen måneder senere, fortalte foreldrene mine meg at vi skulle reise. Reise vekk til et annet land, den dagen var mitt lykeligste. Aller først dro vi til nabolandet, og bodde der i et par måneder mens vi ventet på visumet. Det var der også jeg hadde den verste dagen i mitt liv.

 



En natt, klokken var nok 2 om natten, jeg og broren sov i stua på en madrass heller var det ikke gardiner så man så himmelen der man lå. Den natten føltes ekstrem lang p.g.a. av all den bombingen, hver gang det bombet så det ut som et lynslag og hele rommet lyste opp. Jeg gråt meg igjennom den natten, tårene trillet ned og kroppen ristet av redsel.

Mitt hjemland. Min kjærlighet









{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}

Du er feit som ei gris



Overskriften gir kanskje en hint om hva jeg vil frem til, nemlig mobbing. La oss ta for oss bloggverden og topplisten, absolutt alle kunne ha tenkt seg en plass på topplisten. Dem som allerede har fått seg en stående plass, har mange jenter og både gutter som både misunner og unner dem plassen. Noen er faktisk flinke til å formulere budskapet og skrive gode, lærelikte innlegg som store og små kan ta nytte av seg.

 

Umodne og usympatiske kommentarer er noe alle får engang imellom, noen mer enn andre men det er sikkert p.g.a. suksessen personen har klart å skaffe seg gjennom bloggen. Det både sårer personen, mens andre klarer å heve seg over dem.

 

Å være et mobbeoffer er noe jeg personlig har opplevd sterkt gjennom mitt opphold i Norge, med at jeg er annerledes enn de som er rundt meg og skiller meg lett ut. Ikke p.g.a. hudfargen men klesstilen og kanskje måten jeg uttaler meg på. Gjennom ungdomsskolen kjente jeg virkelig sterkt følelsen av å ikke passe inn, ungdommer som ikke helt forsto meg og den jeg er.

 

Så heldig var jeg også en dag, at noen hadde laget en sang om meg. Ikke en kjærlighetserklæring, for å si det på den måten. Tvert imot, en sang som handlet om hvor jeg kom fra og egenskaper ved meg som de ikke likte. På den annen side så såret det ikke meg så mye som de kanskje hadde håpet på, men det er ihvertfall en hendelse som jeg vil ta med meg livet ut.

 

For to år siden begynte jeg å bruke et hodeplagg som dekket til håret mitt, og fortsatt får jeg kommentarer om hvorfor jeg bruker det og blikk som om jeg var helt på jordet. Er klar over at det kan virke uvant, men det hodeplagget er en del av meg nå. Elsker å bruke hodeplagg, og står alltid med stolt og brak rygg for enhver som måtte tvile over at noen kanskje har tvunget meg til å bruke det. Faktisk moren min kunne tenkt seg meg uten hodeplagg, men det er mitt valg.

 

Budskapet med mitt innlegg kan tolkes på forskjellige måter, den ene måten er at mobbing kan såre men ikke nødvendigvis. Stå med brak og stolt rygg, og tvil aldri på den du er.

{% if loop.last and pagination %}
{% if pagination.page_number != 1 %} Tidigare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number not in (pagination.total_pages, pagination.total_pages - 1) %} Nyare inlägg {% endif %} {% if pagination.page_number == pagination.total_pages - 1 %} Nyare inlägg {% endif %}
{% endif %}
RSS 2.0
hits