tomhet & depresjon




Idet ei brev fra Nav lå liggende i postkassen, tenkte jeg noe var galt. Konvolutten åpnet jeg forsiktig opp og tok ut brevet som lå inni, der sto på svart og hvit at søknaden om arbeidsavklaringspenger hadde blitt godkjent. Takk Gud. Videre sto grunnlaget til søknaden, at jeg lød av angst, depresjon og krampeanfall.
Tårene trillet fort frem og jeg begynte å gråte. Hvor galt alt sammen hadde blitt, hvor svak jeg hadde blitt og følte at det ikke kunne stemme. Egentlig hadde jeg aldri innrømmet for meg selv eller til legen at jeg lød ubevisst av angst. Følte meg svak, sårbar og flau.

 




Jeg hadde prøvd å stenge ordet angst og depresjon så lenge, men allikevel kommer de ordene på en eller annen måte snikende tilbake i livet mitt. Helt fra siden jeg lærte meg å gå, har jeg blitt lært opp til å tro at slike ord aldri skal uttales høyt. Enhver skal oppføre seg ovenfor hverandre som om verden er ei dans på røde roser. Å snakke om sine følelser, skal ikke være et tema engang. Psykisk helse er noe omverden har funnet opp bare for å ha noe å unnskylde seg på. Man skal aldri virke sårbar, det skal til enhver tid være et smil på munnen. For ingen bryr seg om hvordan du engentlig har det inni deg.

 




Litt etter litt prøver jeg å endre tenkegangen min, til å ikke tenke slikt. Aldri skulle noen trodd, hvor vanskelig det er. Som om det ligger i DNA'et mitt å tenke på den måten, som om det ikke finnes en motgift. Iblant har jeg mine svake dager hvor jeg føler meg utrolig dum for å gå på gruppeterepi og sitter der å forteller om hvordan livet mitt er. At jeg deler det med noen andre, galskap tenker jeg. Slutt må det bli. Derfor hender det iblant at jeg sitter stille, og går kjapt gjennom hvordan de siste dagene har vært når det er min tur. Nei og nei, tenker jeg høyt for meg selv. Jeg lider da vel ikke av noe depresjon.

 




Et par måneder tilbake var jeg i et opphold, i en og halv uke hvor jeg stulle ta tester for å se om krampene mine var epilepsi relatert. Jeg ba inne meg selv, at det måtte være det. Vær så snill, tenkte jeg. Det hadde vært så mye enklere.

Epilepsi.
Nei, selvsagt skjønte jeg i senere tid at jeg var helt på bærtur. Selvfølgelig ville jeg ikke ha epilepsi.

Takk Gud, for at det ikke var.





Jeg vet i fremtiden, og mange år framover vil det fortsatt være en kamp i hodet mitt om hvordan jeg skal forholde meg til ordene angst og depresjon. Et lite håp har jeg, og støtten har jeg også. Det skal være mulig.

Et lykkelig liv, er mulig.

Talie | 16.nov.2010 @ 22:23

Trenger du mange flere lesere? jeg har en metode som funker kjempe bra!!! Klikk på navnet mitt:-D

det tar ikke lang tid, og man for faktisk flere hundre lesere! jeg gikk fra 100- 938 lesere!

Eller trenger du splitter nytt DESIGN til vinteren? På min blogg finner du et og snart mange flere gratis design!

http://nates.blogg.no/gratis_design.html

anonimdagbok | 16.nov.2010 @ 22:38

Talie: Takk for besøket, men må dessverre meddele at den var forgjeves. Mvh A.D.

marlene johansen | 16.nov.2010 @ 23:16

digger bloggen din :)

- kommentere tilbake?

Elise | 16.nov.2010 @ 23:22

Jeg liker veldig godt denne bloggen. Jeg synes mye av det er trist å lese, og jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver.

Angst og depresjon har lenge vært veldig tabubelagt. Jeg fikk diagnosen for to år siden, og det var utrolig skremmende. Jeg liker veldig godt at denne bloggen finnes, for det er en herlig kontrast fra de "andre bloggene".

Stor klem

Our life. | 16.nov.2010 @ 23:23

Oida, virkelig ikke bra..

anonimdagbok | 16.nov.2010 @ 23:29

Elise: Hjertelig takk, dine ord var akkuratt det jeg trengte å høre nå. Har også slettet noen innlegg som ikke gjenspeilet meg som person. Innlegg som var skrevet av angsten og råttenheten som fantes i meg i det øyeblikket.

En veldig stor klem til deg også Elise.

anonimdagbok | 16.nov.2010 @ 23:30

marlene johansen: Vil du bare ha en kommentar?

Sandra Helen - foto, mote og musikk! | 17.nov.2010 @ 10:52

(svar) Nei, det er ikke experia :-)

Marlene Ytterland | 17.nov.2010 @ 16:56

Jeg vet virkelig hvordan du har det. Det går i baner, opp og ned - og selv om det til tider virker som det ikke går noen vei - don't give up.

Håper det går bedre med deg etter hvert!

anonimdagbok | 17.nov.2010 @ 16:59

Marlene Ytterland: Som du sier - det er en berg&dal-bane.

laila | 17.nov.2010 @ 22:39

Du er ikke alene,det skal du vite :) (om det er noen trøst..)

Det er så trist at psykisk helse fortsatt er så tabu. Hallo,vi er i 2010 liksom,sånt burde ha vært et snakke-tema for lengst,med tanke på hvor mange som faktisk sliter psykisk. Jeg vet det kan være vanskelig å akseptere at sånn er det,men en ting skal du vite,og det er at ved å vise din sårbarhet er et tegn på styrke :)

Håper du får lysere dager igjen snart :) Om ikke annet,så fikk du jo et lyspunkt i brevet :) Det er da noe :)

Lita | 18.nov.2010 @ 09:35

Jeg har ikke angst/depresjon selv, men jeg har ganske mange rundt meg som sliter med det. Jeg er lykkelig for at mine venner ser på meg som en god nok enn til at de har snakket med meg om det, og det tror jeg du burde gjøre og. Gode venner blir ikke redde om du sier du har angst, de spør heller hva de kan gjøre for å gjøre det lettere.

Stå på, ta vare på de gode dagene, og hold dem tett. Ta dem fram når alt ser som verst ut, så gir de deg en liten boost til å komme ovenpå igjen. Det viktigste er rett og slett og ikke gi seg!

Veronica | 18.nov.2010 @ 10:16

Ble litt rørt av innlegget ditt,så skriver en mail til deg!

anonimdagbok | 18.nov.2010 @ 10:41

Veronica: Det skal du få lov til :o)

cathrine | 18.nov.2010 @ 17:09

http://www.vogtene.no/?p=1810

skriver om panikk angst som jeg har slitet med en epriode..

anonimdagbok | 18.nov.2010 @ 17:16

cathrine: Takk for linken.

Leste igjennom nå, kan gjenkjenne meg.

Olaf | 20.nov.2010 @ 13:27

Fint og veldig personlig innlegg. Jobber litt med slike ting (som du kan se på bloggen min). Lykke til videre!!


Kommentera inlägget här:

Namn:
Kom ihåg mig?

E-postadress: (publiceras ej)

URL/Bloggadress:

Kommentar:

RSS 2.0
hits